Norges Bygdekvinnelag reagerer sterkt på regjeringens planer om å skrinlegge beredskapslagring av korn på tross i Stortingets vedtak om å innføre dette. Når matsikkerhet i Norge i tillegg settes opp mot utviklingshjelp til småbønder i fattige land, slik KrFs landbrukspolitiske talsperson Steinar Reiten har gjort, blir argumentasjonen vanskelig å forstå.
Dette kritiserer vi i denne kronikken i Klassekampen i dag, tirsdag 15. oktober på verdens bygdekvinnedag. Det blir også Norges Bygdekvinnelags fokus når vi i dag gir våre innspill til statsbudsjettet til Stortingets næringskomite.
-----------------------------------------------------------------------------------------
Kronikken på trykk i Klassekampen 15. oktober
I fjor sikret endelig Stortinget flertall for gjeninnføring av beredskapslagring av korn. Det var en stor seier for alle de aktørene i mat- og landbrukssektoren som har jobbet for bedre nasjonal beredskap i mange år. Det er derfor vi med stor skuffelse nå registrerer at dette ikke lenger er aktuelt etter KrF har gått inn i regjering. I forslag til neste års statsbudsjett foreslår regjeringen å skrinlegge hele beredskapslagringen. Nå anser ikke KrF nasjonale forsikringstiltak som så viktige lenger, fordi de mener at vi i en krisesituasjon kan kjøpe korn fra utlandet.
Selv om nasjonal beredskapslagring har vært en viktig KrF-sak tidligere, virker det nå som at KrFs landbrukspolitiske talsperson Steinar Reiten mener at dette kan droppes. Begrunnelsen er at det på bistandsbudsjettet er satt av 100 millioner ekstra under posten matsikkerhet, fisk og landbruk, som skal gå til arbeidet med å styrke matsikkerheten for småbønder og fiskere i fattige land. Reitens argumentasjon i Nationen er at man vil oppnå en større effekt for hver krone ved å rette matsikkerhetsinnsatsen mot de fattigste landene. Dersom man hjelper fattige bønder med å øke sin egen produksjon, er det altså ikke så viktig å tenke på kriseberedskap her i Norge.
Regjeringen viser her liten bekymring for utfordringene verden står overfor. Det foruroligende med tanke på den stadig økende risikoen for tørke og krisesituasjoner som klimaendringene og de politiske bevegelsene i verden bringer med seg. Senest i kjølvannet av tørkesommeren i 2018 ble det utbetalt avlingsskadeerstatninger for over 1,6 milliarder (over tre ganger så mye som etableringen av beredskapslager for korn er anslått til å koste). Det er ingen grunn til å tro at avlingene hverken i Norge eller verden forøvrig vil bli mer stabile i årene som kommer.
Det er også en ansvarsfraskrivelse å gå ut ifra at andre land skal redde oss når det kniper. «I en situasjon hvor det blir knapphet i verdensmarkedet er det få som er i bedre stand enn oss til å komme først i køen», sier Reiten. Det er jo vel og bra for oss. Men hva med alle dem som ikke har råd til å betale så mye som vi kan? Hva skal alle de gjøre når vi i rike Norge har forsynt oss fra verdensmarkedet? Hvor blir det av ansvaret vi har for våre medmennesker?
Ikke minst er det underlig å skulle trekke vår bistandsinnsats inn som et argument i en diskusjon om nasjonal matsikkerhet for vårt eget land og folk. At Norge øker bistanden rettet mot bærekraftig matproduksjon og småbønder i fattige land er bra, men så skulle det da også bare mangle for et rikt land som har forpliktet seg til å oppfylle bærekraftsmålene. Å ta en større del av vårt rettmessige ansvar overfor fattige matprodusenter i det globale Sør betyr ikke at norske politikere kan bli fritatt fra å ta ansvar for matsikkerheten til sin egen befolkning. Skal det være fattige småbønders ansvar å produsere mer mat slik at vi skal slippe? Vi i Norges Bygdekvinnelag tar avstand fra en slik argumentasjon.
Nasjonal og internasjonal matsikkerhet er begge viktige, og må begge må prioriteres høyt. Dessverre ser det ut til at ingen av dem blir prioritert av denne regjeringen.
Når det gjelder det internasjonale, skulle regjeringens handlingsplan for bærekraftige matsystemer, som ble lansert tidligere i år, markere starten på et reelt veiskille i prioriteringen av matsikkerhet i bistanden. Hele syv statsråder fra fem departementer stod bak planen, hvor det ble lovet at man nå skulle tenke nytt og helhetlig for å styrke satsingen på matsikkerhet, bærekraftig matproduksjon, og bekjempelse av sult og underernæring. Men med en økning på 100 millioner (fra 1,09 milliarder til 1,19 milliarder), får fremdeles matsikkerhetsarbeidet fortsatt kun drøye 3% av det samlede bistandsbudsjettet på 35,7 milliarder.
Når det gjelder det nasjonale, dropper regjeringen planene om beredskapslager fordi det hevdes at tiltaket ikke er kostnadseffektivt nok. Men matsikkerhet handler ikke om kostnadseffektivitet. Det handler om at vi har et moralsk ansvar for å sikre liv, være forberedt og gjøre det aller beste vi kan med de ressursene vi har til rådighet. Å belage seg på at verdensmarkedet skal ordne opp når vi ikke vil ta ansvar selv, er ingen god politikk for Norge.
Det er tydelig at regjeringen ikke ønsker å gjøre de nødvendige investeringene som trengs for å sikre en robust matvareberedskap i møte med de uforutsigbare tidene vi står overfor. Dette er skuffende i seg selv, men det er også svært skuffende at det gjøres forsøk på å fremstille bistand til verdens fattige som et avbøtende tiltak for å la være å ta ansvar på hjemmebane.
Ellen Krageberg
Leder, Norges Bygdekvinnelag
