Denne kronikken stod på trykk i Nationen på verdens miljødag 5. juni 2019.
-----------------------------------------------
Regnet svikter når det trengs som mest. Det regner altfor mye når det ikke skal. Temperaturen stiger, plantesykdommer og skadedyr øker i omfang. Flere stormer tar med seg veier, broer og avlinger.
Verdens miljødag onsdag 5. juni er en god anledning til å sette søkelyset mot hvordan verdens matproduksjon påvirkes av klimaendringene. Ingen andre sektorer er så fundamentalt avhengige av været og et fungerende miljø som landbruket.
Regjeringen har varslet at de vil trappe opp kampen mot sult og satsningen på matsikkerhet og klimatilpasset landbruk i norsk utviklingspolitikk. En slik satsning må nå de som trenger det mest.
Klimaendringer fører til økte sulttall
Det er bønder som merker endrede værmønstre først og hardest. Dette gjelder særlig i områder hvor folk allerede har lite mat. Fattige småbønder som er avhengig av det de selv dyrker, er spesielt utsatt. Når regnet drukner avlingene eller mangel på sådan tørker dem opp, fører det til sult og mer fattigdom.
Klimaendringene vil gjøre det vanskelig for matproduksjonen å holde tritt med befolkningsøkningen. Sammen med krig og konflikt er ekstremvær en avgjørende årsak til matvarekriser, og FN trekker fram klimaendringer som en viktig årsak til at verden de siste årene har sett en økning i antall sultende. Nå sulter over 800 millioner mennesker, og en rekke områder for dyrking av de viktige matplantene hvete, ris og mais blir rammet.
Det sulttallene ikke forteller, er at vi på verdensbasis produserer mer enn nok mat til å fø alle. Årsaken til sult er at fattigdom og urettferdig fordeling gjør at mennesker ikke har råd til å kjøpe den maten de trenger. Derfor er det viktig å se kampen mot klimaendringene i sammenheng med utryddelse av sult, fattigdom og ulikhet.
Likestilling kan mette 150 millioner
Kvinner er overrepresentert blant verdens fattige, feilernærte, analfabeter, landløse og en rekke andre negative statistikker. Likevel spiller de en sentral rolle som matprodusenter i utviklingsland og bærer over halvparten av arbeidsbyrden i landbruket. Imidlertid har de langt dårligere vilkår enn menn for å drive landbruk. De har for eksempel dårligere tilgang til utdanning og yrkesopplæring, teknologi og kreditt for å investere i produksjonen sin. Det resulterer i at selv om kvinnene jobber mer enn menn, har de gjennomsnittlig lavere avlinger og tjener mindre penger på det de produserer.
Når kvinner får lik tilgang på innsatsfaktorer, slik som teknologi, gjødsel, såfrø, markeder og kapital, får det store effekter på den økonomiske veksten i utviklingsland. FNs organisasjon for mat og ernæring (FAO) har beregnet at dersom kvinner fikk de samme mulighetene i landbruket som menn, ville antallet som sulter i verden reduseres med 100-150 millioner. Likestilling er med andre ord avgjørende.
Kvinners betydning må anerkjennes
Kjønnsulikhetene i landbruket blir forsterket når klimaendringer kommer inn i bildet. Kvinner har for eksempel et omsorgsansvar som gjør at de er mindre mobile og har vanskeligere for å flytte på seg under flom, ekstrem tørke eller andre naturkatastrofer. Det tradisjonelle ansvaret kvinner ofte har for å ivareta familiens ernæring og husholdets matproduksjon til eget forbruk, blir også vanskeligere å oppfylle når ekstremværet ødelegger avlingene.
Nå er det ikke klimaendringenes som er skyld i at kvinner verden over møter vanskeligere levekår enn menn, men klimaendringene bidrar til å forsterke allerede eksisterende ulikheter – både for kvinner og andre marginaliserte grupper som urfolk og funksjonshemmede.
Forskjellsbehandlingen mellom kjønnene er et resultat av manglende anerkjennelse av kvinners rettigheter og samfunnsbidrag. Klimaendringenes konsekvenser kan fort reversere viktige likestillingsfremskritt. Når avlingene går tapt kan en familie fort bli nødt til å velge om de må ta sønnen eller datteren ut av skolen. Dermed blir klima- og sultproblemet et spørsmål om rettigheter.
Invester i løsningene
Vi har pekt på hvordan likestilling, fattigdom, sult og klimaendringer henger sammen og påvirker hverandre. Det vi trenger er løsninger og insentiver som tar hensyn til kjønnsroller og kvinners situasjon i landbruket. Heldigvis er det mange grep vi kan ta. For å tilpasse seg trenger lokalsamfunn tilgang til informasjon om hva som skjer med klimaet og hvordan de kan forberede seg best mulig.
Kvinner er godt plassert for å løse flere av de mest pressende utfordringene. De innehar rollen og kunnskapen om lokal forvaltning av naturressurser, håndtering og oppbevaring av såfrø, og videreføring av kunnskap knyttet til helse, mat og ernæring. Kvinner må derfor få tilgang til kunnskap om klimatilpasset landbruk og varslingssystemer om hvordan været vil påvirke livsgrunnlaget deres. De må få bedre eiendomsrettigheter og tilgang til å starte og drive egne bedrifter. Kvinner må kunne organisere seg og få støtte til lokalt grasrotarbeid. Kvinner må kunne ta del i verdiskapingen, få tilgang til innsatsmidler, teknologi og ikke minst god, målrettet landbruksrådgivning.
Ingen utvikling uten likestilling
Det å være småbonde i et fattig land er vanskelig, men å være kvinne er enda vanskeligere. Kvinner står for over halvparten av arbeidet som gjøres i landbruket, men nyter lite av godene. Kvinners rettigheter må anerkjennes og kvinner og menn må delta på like fot. I regjeringens kommende handlingsplan for bærekraftige matsystemer må kvinners rolle løftes fram spesielt. Et likestilt landbruk er en nøkkel for å bekjempe både sult og fattigdom.
Cesilie Aurbakken,
generalsekretær i Norges Bygdekvinnelag
Jan Thomas Odegard,
leder for Utviklingsfondet
