Tekst: Unn Karin Olsen
Da det lokale bygdekvinnelaget tok kontakt tidligere i år, ble Lill Gjerstad Anderson glad. De spurte om hun ville dele sine tanker om psykisk helse med medlemmer og andre. Det ville hun. 5. mars gikk Lill på lufta med en halvtimes webinar i regi av Skiptvet Bygdekvinnelag. I ettertid er opptaket sett flere tusen ganger. Det sier litt om interessen for temaet.
Tidligere har Lill erfart at Janteloven lever i beste velgående; det er ikke bare-bare å stikke hodet sitt fram uten at det blir prat. Men det er det hun vil, stikke hodet sitt fram for det hun brenner for. Hun vil bidra til mer åpenhet og samtale om hvordan vi egentlig har det.
Ikke bare ett riktig svar
Lill er nøye med å presisere at hun verken er psykolog eller terapeut. Det hun har lært om psykisk helse har hun lært av livet selv, av livskriser og gleder, og fra kilder hun har oppsøkt som bøker, terapi og opphold på behandlingssenteret Modum bad.
– Aller mest har jeg lært om meg selv gjennom møter med andre mennesker, sier hun.
En ting hun har lært, er at andre ikke kan vite hva som er riktig for oss. Hun har ikke svarene på hva som er best for andre og vil ikke belære noen om hva som er riktig. Hun forteller fra den tiden hun og hennes egen familie var i krise.
– De viktigste menneskene var de som bare satt der og orka oss. De som trodde de hadde alle svarene, valgte vi bort.
Lang vei mot ny dag
Når Lill Gjerstad Anderson presenterer seg selv sier hun:
– Jeg er gift og har tre barn, to som lever.
Hun vil alltid være mammaen til ei lita jente og to gutter, som nå er unge voksne. For Lill og familien tok livet en brutal vending for 20 år siden, da datteren Aurora døde i en ulykke hjemme på gården, halvannet år gammel. Det skulle gå 15 år før hun fikk nok avstand til å fortelle og akseptere sin egen historie.
– Etter ulykken tømte jeg tankene mine på papiret, men tekstene ble liggende. Jeg klarte ikke å lese dem. For fem-seks år siden begynte jeg å gå gjennom det jeg hadde skrevet, forteller hun.
– Etter hvert skjønte jeg hvordan jeg hadde det og hvorfor. Jeg måtte bli kjent med meg selv. Først da kunne jeg være der for andre, på den måten som jeg ville.
Tekstene Lill hadde skrevet ble først lagt ut i en blogg og til slutt samlet i en bok med tittelen «Etter natt kommer dag».
– Etter at boka kom ut, er historien min fortalt. Nå vet folk hvem jeg er, det ligger der åpent. Jeg har innsett at livet ble forandret og at jeg må finne en ny vei videre.
Husk å ta vare på deg selv
Å skrive ble en ventil for Lill. Ordene kom lettere da. Midt i krisen og sorgen tok hun omsorgsrollen overfor dem rundt seg. Hun ville være den sterke og ta vare på dem som trengte det. Hun glemte seg selv. Det tok altfor lang tid før hun skjønte hvor viktig det er å kjenne på sine egne behov. Da hadde kroppen sagt ifra lenge.
I ettertid beskriver hun det som å leve med en maske, som å ikke være helt til stede.
– Jeg kjente at jeg aldri var meg selv 100 prosent. Det var ikke et helt liv. Først når du kjenner dine egne følelser kan du være helt til stede og få ordentlig kontakt med andre, understreker hun.
Lager podcast
Denne vinteren og våren har Lill hatt mer enn førti samtaler med personer som har opplevd vanskelige og traumatiske ting i livet. Samtalene er blitt episoder i en podcast som har fått samme navn som boka hennes: Etter natt kommer dag. Det er sterke historier og mange følelser som kommer fram.
– Det handler om å sette ord på det vanskelige, forteller hun.
– Vi er der for hverandre og finner et fellesskap. Sammen med andre som forstår, er jeg bare Lill. Sammen kan vi gråte og le, ja til og med le ordentlig fra magen.
Podcastene til Lill Gjerstad Anderson er et rom for å møtes og være et med menneske som lytter. Foto: Privat.
Har et mål
I samtalene får Lill brukt sine egne erfaringer uten å late som at hun er terapeut. De er vanlige og likeverdige mennesker som møtes og slipper hverandre inn. Hun tror åpenheten hjelper.
– Jeg vil få bort stigmaet med å slite psykisk. Depresjon er noe alle kan oppleve, men det er så mye skam knyttet til det. Det er noe vi snakker for lite om. Jeg opplevde at det var mye lettere å snakke om å ha bytta et kne, enn å si at jeg var sykemeldt fordi jeg ikke hadde det bra. Vi trenger å snakke om ensomhet, sorg og tap, om å ha det vanskelig i livet. Det må bli like vanlig og greit å snakke om psykisk helse som det er å fortelle om hvordan det står til med den fysiske helsa vår.
Rom for alle
– Du er like mye verdt selv om du strever, minner Lill om.
– Du må leve det livet du kan, ikke det andre forventer av deg. Du trenger ikke å få til alt. Du kan gå en tur selv om du er sykemeldt og drite i om kollegaen din syns det er rart. Du kan møte andre med et «sånn er det for meg». For alle kan tillate seg å være den som trenger hjelp eller bare trenger noen å snakke med. Vi har lov til å leve og gå i butikken og på møte i bygdekvinnelaget selv om vi sliter. Å være sammen og dele opplevelser gir et pusterom fra det som er tungt.
Det blir bedre igjen
Når barn har skrevet «Alt blir bra» og tegnet regnbuen det siste året er det for å holde motet oppe.
– Det er litt fint, men det er jo ikke sant, reflekterer Lill.
Alt blir ikke bra; det blir annerledes! Når vi strever blir vi behandlet nesten som barn, og får høre ting som at det bare er å ta seg sammen. Som voksne vet vi at livet er komplisert, at det vil bli bra og dårlig. Vi må bare akseptere at det er fine og dårlige dager, fine stunder og veldig dårlige. Og så blir det bedre igjen.
Hva er det som hjelper deg?
– Jeg setter pris på alenetid for å finne en ro i meg selv, sier Lill.
For henne har det vært viktig å snakke med seg selv og ta eierskap til livet sitt. Finne ut hva som er viktig for henne. Begynne å trene igjen. Bli med ut på tur, når hun var klar for det.
– For meg er det blitt fint å være ute i naturen, kjenne ro, lytte til fuglekvitter, se på vann.
Hun anbefaler at du finner noe du gleder deg over, av alt du ser rundt deg. Du kan for eksempel finne én fin ting på hver tur. Kanskje ta bilde av noe du ser. Dele med noen.
Hvordan kan vi stille opp for andre som sliter?
– Jeg tror vi må senke krava og være medmennesker når vi kan. Ikke prøve å være perfekt. Nå vet jeg at det holder å bare være meg, at jeg ikke trenger å ha noen fasit, sier Lill.
Hun tror alle kan være et medmenneske som lytter, og at de fleste vil tåle å høre om det som er vanskelig og de følelsene som kommer. Du trenger ikke å være så på plussiden selv, bare møte den andre med åpenhet og respekt. Det handler ikke om å prestere eller gi råd.
– Det fineste du kan gjør er å banke på den døra der du vet at det er noen som strever. Du kan bli avvist. Det må du tåle, hvis det er noen som betyr noe for deg. Ikke gi deg, prøv heller igjen. Kanskje kan du sende en melding heller enn å ringe. Å si at du er der, kan bety mye. Og når du slipper inn kan du bare være der. Lytte. Hvis du først har valgt å stille opp, er det viktig at du holder det du lover. Ikke gjør det for din egen skyld, men for den andre.
Alle trenger å bli møtt og sett av noen. Og heldigvis: Ute kan vi fortsatt møtes!
Webinaret om psykisk helse finner du hos Skiptvet Bygdekvinnelag på Facebook.
Her kan du høre på podcastene "Etter natt kommer dag".