I 12 år har Anne drevet gården hennes foreldre dyrket opp i årene etter at de etablerte gårdsbruket i 1968. Gården på 340 dekar ligger på Frøyland i Time kommune på Jæren. Der vil sterke kapitalinteressenter bygge datasenter. Anne skulle få 150 millioner kroner dersom utbygger greier å overtale kommunen til å omregulere gården til et næringsområde.
Det var betalingen for å overlate gårdens fremtid til interessenter som heller vil ha datasenter enn matproduksjon på det som er noe av Norges aller mest verdifulle jord.
Kalenderen viser 19. desember 2019. De fleste er hektisk opptatt av julebakst og de siste gaveinnkjøpene. På gården til Anne Frøyland Grødem er det noe helt annet som er samtale-emne denne dagen.
Fikk tilbud om opsjonsavtale
Eiendomsutvikler MASIV -Eiendom AS hadde satt fram ett tilbud på 500 000 kr pr. dekar. Noe som ville sikre familien økonomisk i flere generasjoner framover. Vilkåret var at kommunen måtte vedta omdisponering fra LNFR- område til næringsområde, og at utbygger skulle ta pant i eiendommen fra den dagen avtalen ble signert. Selv om gården skulle bli omregulert, kunne utbygger likevel velge å ikke bruke Annes eiendom, dermed ingen utbetaling.
Kommunens siste bureisingsbruk
– Min gård har en spennende historie. Det er min mor og far som har bygd denne gården fra grunnen av. Det er det siste bureisingsbruket i Time kommune. Foreldrene mine startet driften i 1968 og i dag er gården på totalt på 340 dekar med arealer til grasproduksjon.
Sammen med mannen, som tok over gården etter sine foreldre i 1999, driver de to begge gårdene på fulltid med 50 kyr og en melkekvote på 330 000 liter.
– Først ble jeg veldig satt ut da jeg fikk besøk og ble presentert for avtalen. Min første reaksjon var hvorfor holder andre på å planlegge utbygging på min eiendom.
– Jeg opplevde at firmaet hadde veldig dårlig tid og at vi måtte bestemme oss fort. Vi fikk høre at det er nå toget går, og at det er nå vi må gripe sjansen.
Anne forteller videre at teksten i avtalen var vanskelig å forstå med paragrafer og innviklede setninger som gjorde at det ikke var så lett å henge med. Men forstod at om hun signerte ville hun gi fra seg all råderett over eiendommen fra tidspunktet hun signerte. Deretter ville det være utbygger som skulle forhandle videre med kommunen om en eventuell fremtidig utnyttelse av hennes gård og grunn.
Sammen med mann og barn satte Anne seg ned og diskuterte saken og hva de som familie skulle gjøre.
– 150 millioner er veldig mye penger. Skulle vi selge min gård og bruke pengene på å investere og videreutvikle min manns gård, eller burde vi betale ned gjeld og dele ut penger til ungene våre? Mange slik tanker gikk gjennom hodet mitt disse dagene.
Sa nei
Anne og familien valgte å si nei til avtalen og 150 millioner kroner. Tidlig i januar 2020 skrev hun en e-post til firmaet hvor hun takket nei. Som svar fikk hun spørsmålet om det hadde vært aktuelt dersom det ble lagt mere penger på bordet.
Tøft og ubehagelig, sier Anne om situasjonen hun plutselig befant seg i.
– Det gir en følelse av å ødelegge for samfunnsutviklingen og mulighetene for etablering av arbeidsplasser her i landet. Men når jeg tenker på hvor skjevt jeg syns fordelingen av rettigheter og plikter som lå i opsjonsavtalen var, til fordel for utbygger, er jeg helt sikker på at jeg har tatt et riktig valg. Tanken på at arealer for matproduksjon alltid taper mot andre viktigere samfunnsinteresser, var også avgjørende for meg.
–Vi må opprettholde nasjonal selvforsyning. I dag importere vi for mye mat, mat som vi kan produsere selv. Gjennom mitt arbeid som matprodusent bidrar jeg også til annen sysselsetting og inntekter til kommunen.
Anne mener at bruk av slike opsjonsavtaler og fremgangsmåter burde vært forbudt.
– Det føles ikke riktig at det er vi som enkelbønder som skal bære ansvaret for om matjorda skal bygges ned eller ikke.
– Det må være kommunens ansvar å føre en forutsigbar arealpolitikk gjennom en egen jordverngrense. I denne konkrete saken mener jeg det er utbygger gjennom opsjonsavtalene som i realiteten styrer arealplanleggingen, og bestemmer hvor dette datasenteret skal ligge. Dette blir helt feil. Her i bygda er det 17 bønder og grunneiere som har fått tilbud om avtale. 10 av disse har takket ja og signert.
– Jeg er ikke sur på de som har sagt ja da det er mange faktorer som spiller inn her og som jeg har forståelse for. Men det er også utfordrende for ei bygd at bønder settes opp mot hverandre på denne måten. Det kan lett bli dårlig naboskap av slikt.
Bygda mobiliserer
Våren 2020 ble aksjonsgruppen Vern Kvernaland spontant etablert etter et folkemøte i forbindelse med utbyggingsplanene. Målet for denne gruppen er å verne bygda mot nedbygging av god matjord og flotte kultur- og naturområder.
Bak mobiliseringen står folk fra bygda, men også folk utenifra og med ulik yrkesbakgrunn og kunnskap. Arbeidet gjøres på frivillig basis og uten økonomisk tilskudd. Vern Kvernaland ønsket å bidra til en mer opplyst debatt og et bredere kunnskapsgrunnlag før politikerne i kommunen tok en beslutning. De har oppfordret derfor støttespillere til å Vipse noen kroner. I alt ble det samlet inn rundt 300 000,-. Pengene ble brukt til å lage en nøytral fagrapport om konsekvensene for bygda ved etablering av et datasenter. Her var landbruk og matsikkerhet et viktige tema.
Rundt 3000 signerte opprop mot utbygging.
– Uten tvil, samlet står vi sterkere. Jeg og to andre kvinnelige bønder som også har sagt nei til utbygging, hadde aldri greid oss uten aksjonsgruppen Vern Kvernaland.
– Vi er ikke hissige aktivister som bare sier nei, men er saklige og slår tilbake med fakta. Arbeidet er frivillig, uten betaling, og til tider kan det kreve mye av oss og gå utover familien og arbeidet på gården. Men vi hjelper hverandre, trekker veksler på hverandres kunnskap, og er flinke til å heie på hverandre. Denne gruppen betyr mye for meg personlig.
Bruk av alternative arealer
Vern Kvernaland sier ikke nei til ny industri og utvikling i regionen, men nei til nedbygging av verdifulle matjord og natur.
– Fra kommunens side høres det ut som det ikke finnes alternative områder, men det gjør det. Vern Kvernaland har pekt på et annet område i Rogaland som heter Gismarvik. Her ligger det ferdig en pukka tomt på 5000 mål fjellgrunn. Slike alternativer må vurderes.
– Mye av industrien og arbeidsplassene her i Rogaland er bygd opp rundt oljen. Med nedgang i oljeindustrien er det store industrilokaler som står tomme slik som på Forus. Disse kan gjenbrukes til annen og ny industri som et datasenter.
Manglende nasjonal politikk
Om Anne fikk bestemme over jordvernpolitikken i Norge ville hun innføre forbud mot opsjonsavtaler og et sterkere vern av matjorda. Hun ville innføre strengere krav til at den enkelte kommune må sette tak på hvor mye av dyrka mark som skal tillates omdisponert, og en klar og tydelig jordverngrense.
– Dersom lønnsomheten i jordbruket og bondens inntekt hadde vært bedre enn det den er i dag, tror jeg det ville være lettere for mange å takke nei til tilbudet om en opsjonsavtale, avslutter Anne.
Time kommune - den beste jorda i landet
Time kommune ligger i Rogaland fylke, midt på Jæren og med et variert næringsliv. Med plassering midt i matfatet er Time også en viktig jordbrukskommune. I Time er det korte avstander mellom vby og land og kort avstand til Stavanger og flyplassen på Sola (Kilde: Time kommune).
Figuren viser en vurdering av jordegenskaper som er viktige for den agronomiske bruken av jorda, samt jordbruksarealets hellingsgrad. Kilde: Arealbarometer for Time kommune, NIBIO 2020.
Annes råd til bønder som kan komme i samme situasjon
- Stå sammen – ikke alene
- Få hjelp av en advokat eller andre til å lese igjennom opsjonsavtalen for å sikre deg at du har forstått hva avtalen i praksis innebærer for gården, eiendommen og deg selv
- Sett deg godt inn i saken og utbyggers argumenter. Vær saklig og faktabasert i din argumentasjon mot nedbygging
