Vi ønsker alle å passe inn og tilpasse oss det vi tror er forventet av oss når det gjelder oppførsel, utseende, hvilken partner, forelder, venn og arbeidskollega vi skal være. Malen finner vi på TV, i sosiale media og trykte media. Hvor kommer våre forbilder fra? Fra Hollywood, bloggere, glamour eller kanskje fra porno?
Våre ungdommers forbilder kommer også fra bloggernes verden. De som er sitt eget produkt, sminket og operert, med det siste i moteklær og alt annet som man må ha for å være inne blant dem som teller.
Det som slår meg igjen og igjen er at de som gjør det best i bloggverden etter hvert står fram og forteller om vanskelige perioder i livet sitt. Tomheten som mote- og utseendepresset fører med seg. Så blir det vanskelig når bloggeren prøver å formidle seriøst stoff. For hvem husker hva Sophie Elise prøvde å si da hun viste fram den perfekte puppen?
Hvem husker hva Sophie Elise prøvde å si da hun viste fram den perfekte puppen?
Utseende har alltid vært viktig. Vi ønsker å presentere oss på en måte som vekker positive tilbakemeldinger, fra menn og fra andre kvinner. Ikke noe galt i det, men hva skjer når det blir så viktig at et helt normalt utseende må fikses på? Normale variasjoner blir ikke normale lenger. Vi blir fortalt at smått og symmetrisk er vakrest, mens leppene og puppene skal være store.
Vi skal være en god venninne med mange, vi skal ha god fysikk og delta i flere idretter, være aktive i sosiale media og ha spennende hobbyer. Å lykkes på skolen og i jobben er selvsagt. Så blir vi så forstrekt at vi må lese bøker om hvordan vi skal leve livet og greie å være tilstede i eget liv eller vi må få hjelp av psykolog for å finne tilbake til oss selv.
Vi har jo alle muligheter. Kvinner går på skole, har gode karakterer, og er dyktige og ærgjerrige. Vi er vår egen lykkes smed. Om vi ikke lykkes er det fordi vi selv gjør feil. Vi blir fortalt at de stygge kommentarene på utseende, på seksualiseringa av samfunnet eller trusler om voldtekt eller uønsket tafsing er vår egen skyld. Hva kan vi gjøre med det?
Hva med et kvinnefellesskap som ikke finner seg i at våre unger og ungdommer blir satt i «rosa» eller «blå» bås? Et kvinnefellesskap som framelsker sunne og friske barn, som kjenner grensene for hva som er godt og sunt, og hva som er skadelig. Et kvinnefellesskap som vet hva god selvfølelse og god selvtillit er, og som ikke finner seg i å bli tråkka på?
Først da kan vi få barn som ikke finner seg i forskjeller mellom kjønnene i skolene, i arbeidslivet eller i familien.
Bygdekvinnehilsen fra Marna
Her kan du lese flere av Marnas blogg:
- Flyktninger og Bygdekvinnelaget som en viktig ressurs