For noen dager siden hørte jeg deler av en radiodebatt mellom konditor Pascal og mammablogger Marte. Hun fikk skikkelig skjenn fordi hun mente det var greit å lage kake fra pose, mens konditoren mente dette var helt forkastelig, og at hun måtte lære barna sine at det var koselig å bake kake sammen, og at det skulle gjøres på en skikkelig måte.
Jeg kjente umiddelbart at jeg var enig med Pascal i at barn trenger å lære at man ikke bare skal åpne en pose og tilsette olje og vann. Hennes innvending var at hun egentlig ikke var interessert i å bake. For å gjøre referatet kort: De ble ikke enige.
Jeg har kommet et hakk videre i mine filosoferinger. Jeg LIKER å bake, og det er kanskje derfor jeg uten videre tok konditorens parti mot den tilsynelatende late og uinteresserte mammaen. Det er tross alt mange ting man skal lære sine barn, og det er ikke engang sikkert at det å bake kake er det viktigste. Før barna blir voksne og starter sine egne husholdninger skal de ha lært annen matlaging. De bør også ha lært å strikke og å sy i en knapp, kanskje også å skifte en glidelås. Hvis de skal bo på bygda, bør de ha lært å kjøre bil, og dermed bør de kunne skifte dekk. De skal ha lært at mat ikke bare kommer fra butikken, men at en del kommer fra frø vi putter i jorda, mens annen mat er fra dyr i en eller annen form. De skal vite litt om hvilke ville planter vi kan spise, og hvilke vi absolutt ikke bør putte i munnen. De skal gjerne kunne spille et instrument eller flere, og de skal beherske flere forskjellige slags ski, kunne sykle, og gjerne være lagspillere med en eller annen type ball. De skal helst kunne tenne bål og sette opp telt. De bør absolutt ha lært å svømme, gjerne kunne ro og padle, og de skal ha lært å oppføre seg som folk, det vil si å ta hensyn til andre og vise empati. I tillegg er det mange andre skolefag og ferdigheter foreldre bør lære barna sine.
Det skal jammen noe til å fylle opplæringsansvaret sitt i alle disse disiplinene. Om en helt alminnelig forelder skal klare det, så er han eller hun faktisk noe ut over det alminnelige. Og for å være en god og inspirerende lærer bør en ikke bare kunne den faktiske ferdigheten, men også være interessert i aktiviteten. Jeg er redd noen og hver vil komme til kort. Likevel er det foreldrenes ansvar å sørge for at barna får kjennskap til alt det som er nevnt over. Det betyr jo ikke at en selv må lære det bort eller gjøre det sammen med barna. De fleste barn har flere voksenpersoner de kan forholde seg til. Det foreldrene selv ikke fikser kan de kanskje «bytte bort» med et annet barns forelder. For eksempel: «Jeg er ganske dårlig på å bake kake fra bunnen, men ganske god til å fortøye båt og sette opp telt. Hvis du baker med min sønn, så kan jeg telte med din.» Slike samtaler kunne det kanskje ha vært flere av.
Når det gjelder sport og musikk, så er det kanskje noen som er gode trenere og lærere, mens andre kan gjøre en god jobb med å legge til rette praktisk og økonomisk. Så er vel ikke barn mer interessert i alt mulig enn det foreldrene er, men for å finne ut hva de liker må de få sjansen til å vite at aktiviteten faktisk finnes. Kanskje blir Martes barn likevel konditor, men verden er også full av andre muligheter. Om foreldre og barn skal kose seg med felles aktiviteter, bør det være noe som både store og små har glede av. Følelsen av å bli verdsatt og elsket er tross alt det viktigste en kan gi barna sine, og det kan vises ved å gi en hjemmebakt kake eller på tusen andre måter.