TEKST: Anne Drugli, leder Sør-Trøndelag Bygdekvinnelag
Bygdekvinner blir ofte sett på som eldre damer som lager mat, steker vafler og koker suppe i flere timer til tilstelninger og sammenkomster i bygda. Men er det det vi er? Er det slik vi ønsker å bli fremstilt? Er det slik vi ser på oss selv?
Bygdekvinner, gamle som unge, er medlemmer i et bygdekvinnelag som er en sterk organisasjon forankret i hele Norge, og det er sant at vi er gode til å lage tradisjonsmat, men vi er gode på mye annet også, som organisasjonsbygging, bevisstgjøring av gode norske råvarer, ta vare på bygda vår og mennesker rundt oss, og ikke minst vår unike matkultur.
Berit Klyve og Aud-Marit Netteland i Bjørgum Bygdekvinnelag i Voss erklærer evig kjærlighet til prim. Foto: Helle Cecilie Berger.
I relasjonsteorien sies det at de yngre generasjonene er blitt oppdratt i en tid som ikke finnes lenger, og dette tror jeg gjelder for bygdekvinnene også. La meg forklare; De siste 20-30 årene har samfunnet hatt en utvikling innen teknologi, digitalisering og urbanisering med voldsom fart, noe som har vært vanskelig å holde tritt med. Bare se på hvordan mobilen brukes: Informasjon om hvor vi til enhver tid befinner oss, hva vi gjør og hvem vi deler opplevelser med. Vi kan til og med bruke mobilen i jobbsammenheng.
For ikke å snakke om blan annet big data, applikasjoner og podkaster som lagrer informasjon om oss og ha vi driver med til enhver tid. Politikere og næringer ønsker at det stadig mer sentreres til større byer. Samfunnet er i stadig endring. Er bygdekvinnene også det?
Norges Bygdekvinnelag kjører en storsatsing om å verve medlemmer under 30 år fram til landsmøtet i 2020. Denne går ut på at de trenger å betale bare halv kontingent.
Marit Green Tymczuk fra Vestfold, Ingveig Bustad Hegland fra Sør-Trøndelag og Solveig Marie Ådneram fra Vest-Agder har frontet bygdekvinnelagets Ung30-kampanje. Foto: Helle Cecilie Berger.
Hva med å gjøre dette til en utfordring for oss selv i alle lagene? Inviter dem og gi dem ansvar på områder de kan. Vi trenger mange kvinner, unge som gamle og alle har vi våre styrker og interesser som kan brukes og flettes sammen. Det er ingen grunn til at vi ikke kan samarbeide, lære av hverandre og finne nye muligheter i et fellesskap. Vi må bare finne noen fellesnevnere som skal være grunnmuren i arbeidet vårt, og deretter bygge stein for stein for å skape en hyggelig møteplass for alle!
Jeg sier ikke at vi trenger å endre strukturen eller verdiene våre, det kan vi ikke heller, for tross alt har vi bygdekvinner dette til felles; et hjerte for bygda, omsorg for mennesker og tradisjonene vi ønsker å videreføre. Men vi trenger heller ikke å tviholde på det gode, trygge og gamle. Tør å prøve noe nytt, det kan jo faktisk gå bra!
Glade turgjengere i Tyristrand Bygdekvinnelag i Buskerud. Foto: Tyristrand Bygdekvinnelag.
For meg er ei bygdekvinne jenter med stort mot og damer med mye erfaring, kvinner med psykiske og fysiske lidelser, kvinner som elsker å reise og de som har hjemlengsel bare etter en dag. Kvinner som aldri har forlatt bygda og de som kommer for å bosette seg for godt.
Vær raus med hverandre, det er plass til alle!!
Hjertelig stor bygdeklem til dere alle!
Anne Drugli, leder, Sør-Trøndelag Bygdekvinnelag
