Dørene åpnet kl. 18.oo men allerede i halv 6 tiden var salen halvfull av store og små som ønsket å se "sin dåpskjole" utstilt. De mest interesserte fikk god tid til å studere alle 57 dåpskjolene i fred og ro før programmet begynte en time senere. Her var kjoler fra 1890 årene til kjoler som var sydd for få år tilbake. 

De eldste kjolene var så tynne og godt brukte slik at vi neste ikke rørte ved de, bare hengte de opp fra posen de kom i.Noen hadde også sydd underskjørt i blått og rosa som vi plasserte ved siden av dåpskjolen. Sløyfer og bånd i alle farger, til og med cape var sydd til en spesiell kjole! Ca 10 kjoler var rundt 100 år gamle og har selvsagt blitt brukt til flere generasjoner, en kan bare tenke historien bak og hvor mange som har blitt døpt i en  slik slekts - kjole!

Prest Cathrine Grutle snakket om Dåpen og den betydning den har for mange av oss, "La de små barn komme til meg og hindre dem ikke for Guds rike hører slike til".

Prost Grutle bidro med flotte dikt av Jakob Sande og "sangfuglene" Nils Arne Halle Erstad og Monica Gammelsæter sang til et lydhørt puplikum.Det var ca. 120 personer som koste seg med kaffe og kaker i pausen mens mange benyttet pausen til å kikke på alle dåpskjolene. 

En stor takk til ekteparet Grutle og sangerne som stilt opp på denne flotte maikvelden!

Dåp og dåpskjoler

– tanker delt på Meisingset bygdekvinnelags utstilling av dåpskjoler 2017                                                 

Å bære barna våre til dåp er en lang og god tradisjon her i landet. vi har gjort det i hundrevis av år. I dag blir de fleste båret til dåpen av foreldrene da de er omkring tre måneder. I oldkirken ble hele familier døpt samtidig – store og små. Gjennom dåpen ble de del av det kristne fellesskapet. Dåpen skjedde gjerne ved full neddykkelse.

Også i Norge ble barna døpt med full neddykkelse. Dere kan jo tenke dere hvordan det var i Tingvoll kirke da islaget på dåpsvannet måtte fjernes før en kunne senke barna ned i dåpsvannet. Heldigvis gikk en over til å bare overøse barnet hode med vann.

Tidligere fantes det fargerike dåpskjoler, luer og dåpsposer. Vakkert dekorerte plagg i de fineste stoffer. Pyntet med metallblonder, silkebånd, glitrende glassteiner og perler. Dåpstøyet vitner om stor kreativitet og skapertrang. Her kan vi se brukskunst på sitt ypperste, som gir oss uvurderlige skatter vi kan ta med oss videre.

Gleden over nytt liv var stor. Men det var også knyttet frykt og overtro til det å få et nytt barn. Veien fra glede til sorg kunne være kort og det var viktig å beskytte den lille mot alle farer som truet.

Derfor ble de eldste dåpskjolene overdådig dekorert med symboler som skulle verne barnet og forhåpentligvis sikre et langt og lykkelig liv.

Tradisjonen med å ha på seg hvite klær startet tidlig. Den hvite fargen symboliserer glede, fest, renselse og renhet i kirken vår. Tanken er at de som døpes vaskes rene i dåpens bad og blir Guds barn. En del av det store fellesskapet.

I våre dager er det hovedsakelig de lange hvite dåpskjolene som dominerer. Ved første øyekast kan de virke ”kjedeligere” enn de gamle fargerike plaggene. Men de er minst like fint dekorerte. Du må bare tettere på de for å kunne se alle de vakre detaljene.

Konfirmantene mine spurte engang om hvorfor dåpskjolene var så lange. De skjønte ikke helt hva som var vitsen med det. Og jeg er for så vidt enig, det er en litt underlig tradisjon hvis en ikke vet om symbolikken som ligger bak.

I vår tradisjon er det mest vanlig å døpe barna når de er små. Da er det vi som foreldre som bærer barna til dåp, det er vår tro som bærer barna. Foreldre og faddere lover at de skal hjelpe barna til å bli kjent med bibelfortellingene om Jesus, de skal lære dem å be, ta dem med på gudstjeneste og dele nattverd med dem. Men alt dette ligger i fremtiden.

Dåpskjolen er for lang nå, men tanken er at de skal vokse inni den ettersom deres egen tro utvikles og utfordres. Troen barna fikk i dåpen er nå blitt en mer voksen tro, tilpasset hodet til en tenåring. Når de engang skal konfirmeres passer de dåpskjolen sin. Og vi kan feire vårens vakreste eventyr med konfirmanter i hvite kapper.

Dåpskjolene våre kommer i utallige modeller. De er blitt sydd, eller heklet, eller stikket. Felles for dem alle er at de er laget med kjærlighet. Kanskje er det en bestemor, eller gammeltante eller venninne som har sittet og laget disse små vakre kreasjonene. Og kjolene blir en del av familiehistorien, en del av vår tradisjon.

Ikke alle har en hjemmelaget dåpskjole som går i arv. Kanskje må det kjøpes inn en ny og vakker kjole til det første barnet. ”Så fint”, tenker jeg. Nå kan enda en familie starte en dåpskjole-tradisjon. Det er aldri for sent.

Min families dåpskjole har også sin tradisjon. Den er gammel – kanskje så mye som 100 år. Men jeg vet ikke så mye om den utover det jeg kan se. Den er i champagnefarget silke med hvite blomster broderier på brystet og på skjørtet. Min farmor døde lenge før jeg kom på at dette var noe jeg burde vite mer om. Det jeg vet er at den er fra Bergen og pappa ble døpt i den. Så brukte broren min og jeg den, før barna våre ble døpt i den.

Når dåpskjolen ikke er i bruk så henger den på veggen hvor vi ser den hver eneste dag.Skatter som dette må ikke henges bort i et skap. De må henges frem og nytes hver eneste dag!

Cathrine Grutle
10.05.17