Få, om noen, retter kan matche grøten når det kommer til historisk betydning i det norske kostholdet. 

I 1864 angrep Peter Christen Asbjørnsen den norske måten å koke grøt på. Blant annet mislikte han norske husmødres skikk med å stampe en del mel inn i grauten etter at den var ferdig kokt, da dette ga klumper og gjorde den tyngre å fordøye. Eilert Sundt var en av flere som tok til motmæle, og mente at husmødrene – gjennom generasjoners erfaring – selv visste hvilken kokemåte som var best! 

Striden varte et par år, og grautkoking ble både heftig diskutert og vitenskapelig gransket. Striden endte da professor Faye til slutt ga begge parter rett!
Barbro Vanvik har laget et fint dikt om Julegrøten;

Det satt en liten nisse på kanten av et fat,
for nå var tiden inne til å spise julemat.
Han hadde fått en skål med risengrøt,
og midt i denne en diger smørklatt fløt.
Og smørklatten smeltet og farget grøten gul,
slik skulle det serveres til nissen nå til jul.
Så spiste han grøt, med en sprukken skje,
og stønnet til slutt: "Nei, så mett jeg ble!"
Det lå en liten nisse i bunnen av et fat,
den hadde spist seg mett på årets julemat.
Han lå der, og sov, i nattlig måneskinn,
mens smøret ennå glinset i hans runde kinn.

Husk å spare litt til nissen da....

Vil du vite mer om norske grøttradisjoner kan lese mer her https://norsktradisjonsmat.no/artikler/norske-grottradisjoner